Hva gjør man hvis motparten er
Kverulant ?
Den ekte kverulant: Finnes han/hun?
Ingen steder burde det være tettere mellom kverulantene, enn på et advokatkontor.

 Utallige ganger hører vi denne forklaringen på hvorfor konflikter oppstår: "Motparten er kverulant".

 Alltid motparten.  Likevel: I alle de årene jeg har drevet advokatpraksis kan jeg likevel ikke si med hånden på hjertet at jeg har møtt en eneste "sikker" kverulant.

 Men jeg har møtt mange, mange mennesker som mot sin vilje er blitt trukket inn i destruktive psykologiske spill. Jeg har møtt dem som motparter og som egne kunder.  Mange av dem har kjempet drabelig for å komme ut av de onde sirklene. Noen har lykkes.

Nedenfor har jeg samlet noen betraktninger om hvorfor slike prosesser oppstår, hva som er drvkreftene i dem, og noen måter å forholde seg til problemet.

Strategi nr. 1: Full konfrontasjon.
Tar motparten seg selv til rette? Opptrer han/hun fornærmelig? Kommer det stadig små provokasjoner?

Verker du etter å ta igjen for alt dette? Prøv! Irettesett! Kritiser! Baktal!

Men husk da at det å irettesette eller politianmelde en "ekte kverulant", vil være omtrent like avskrekkende som å piske en masochist.

Strategi nr. 2: Still en sikker diagnose.
Er du usikker på om motparten er en virkelig kverulant eller ikke? Det er mange måter å finne det ut. Den enkleste er en serie små provokasjoner, "som bare en ekte kverulant villle bry seg med".

Mitt råd er likevel: Det er bedre å leve med usikkerheten, enn med en nabo som tar hver eneste lille test som en (nesten) endelig bekreftelse på at han har med en ekte kverulant å gjøre.

Litt om årsakskomplekset.Det finnes ikke to konflikter som er like. Men noen fellestrekk går gjerne igjen. En viktig forklaring synes å være nettopp at begge parter (kontinuerlig) leter etter de spesielle trekkene ved naboen som er "forklaringen"på at konflikten vedvarer.

Resultatet er et selvforsterkende psykologisk spill. Jo mer intens konflikten blir, desto viktigere blir det for begge parter å finne posisjoner som bekrefter ens egen rolle som "uskyldig offer", blottstiller motpartens svakheter og "plasserer ansvaret der det hører hjemme".

Strategi nr. 3: Væpnet nøytralitet.
Den sikreste løsningen er å forholde seg (stillferdig) som om din egen analyse av situasjonen er riktig. Som om motparten var en uhelbredelig kverulant.

 Man irettesetter ikke. Man holder avstand. Reduserer antall kontaktpunkter til det absolutte minimum. Er det konkrete, praktiske forhold som må ordnes, så prøv å forestille deg hvordan du ville ha ordnet det overfor en vilt fremmet, hyggelig person. Løs dem slik. La motpartens provokasjoner falle døde til jorden. Avfinn deg med at problemet er permanent. Da kan det (pussig nok) gå over av seg selv.

 Men fremfor alt: Hold avstand, og hold diagnosen for deg selv. Hverken med ord eller handling eller mimikk må du stimulere motpartens behov for å ha noen å krangle med.

Strategi nr. 4: Vær snill og hyggelig.
Synes du litt synd på din kverulerende nabo? Tror du livet blir enklere for ham/henne, hvis du selv blir grei og overbærende en stund?

 Dette kan være en glimrende strategi i starten. Men når prosessen først har kjørt seg skikkelig fast, kan man gjøre mer skade enn nytte på denne måten. Paradoksalt nok.

Én sak er at det er vanskelig å være troverdig, om man ikke har ekte respekt for motparten. Dette problemet kan overkommes.

En helt annen sak er at motparten sannsynligvis trenger deg, i rollen som "roten til alt ondt". Hvis du nekter å spille denne rollen, men opptrer som prototypen på en snill nabo, kan det føre til en voldsom økning av stress- og aktivitetsnivået. Det kan være livsviktig for motparten å sikre (evt. fabrikere) bevis for at noen andre enn han/hun selv er ansvarlig for misèren.

Dette med "livsviktig" er ingen overdrivelse. En brå destabilisering av konflikten kan lede til akutt depresjon hos den uforberedte parten. I ekstreme tilfelle kan selvmord forekomme, som reaksjon på følelsen av å være eneansvarlig for det som er skjedd.

Litt om rettsvesenets rolle.
Man kan ikke dømme en kverulant til å være en romslig, hyggelig og generøs nabo. Visse sider ved problemet må man med andre ord leve med, om man da ikke heller velger å flytte.

Jo tidligere man gjenkjenner problemet, og jo tidligere man kontakter en profesjonell konfliktløser, desto større sjanse har man for å unngå at saken kjører seg helt fast.

Før man går rettens vei, bør man utrede (og helst prøve) alternative fremgangsmåter. Den juridiske prosessen er langsom og kostbar. Selv om den er grundig, kan resultatet være vanskelig å forutberegne, da mye avhenger av dommerens personlige skjønn.

Rettsvesenets viktigste bidrag er når det gjelder å løse konkrete, praktiske problemer som er for store til at man kan la være å løse dem. En slik konfliktløsningsstrategi bør være ledd i en større plan for å skape avstand mellom partene.